Jeg var bare halvannet år første gang faren min forgrep seg på meg. Overgrepene fortsatte i mange år. Ingen oppdaget noe og jeg sa ingenting, for da skulle han drepe meg. Slag, spark og kvelertak satte sine tydelige spor på kroppen min, men jeg lyktes med å skjule sporene. Til en barndomsvenninne mer enn 16 år senere tilfeldigvis fikk øye på de blå håndleddene og den enda blåere halsen min. Hun ga seg ikke før jeg hadde fortalt hva som foregikk.
Det første venninnen min gjorde var å ta meg med til sosialkontoret. Men om hun trodde marerittet skulle ende der, tok hun sørgelig feil. Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg. Jeg husker bare at jeg var redd. Aller mest for å dø. Men det som ventet oss hadde ingen drømt om: "Dette er ikke sant", sa kuratoren avvisende. Det var den første døren jeg fikk i ansiktet, men ikke den siste.
Jeg skulle komme til å banke på mange dører etter dette. Jeg måtte bort fra ham som ødela livet mitt. Men hva gjør du når du er rullestolbruker og trenger tilrettelagt bolig? Da er det ikke bare å flytte! Alle var stort sett av den oppfatning at det ikke er lett å være den som skal hjelpe, og at jeg måtte ha misforstått min fars hjelp. Noen mente til og med at jeg sikkert tok det faren min sa feil opp. Men hvordan i all verden kan utsagn som "Ingen er så stygg og dum som deg" og drapstrusler misforstås? Hvis ikke måtte jeg på en eller annen måte ha gjort meg fortjent til behandlingen jeg fikk. "Da var du vel ulydig da" eller "Har du for vane å gå lettkledd?" Som om det at du går i kjole en varm sommerdag, gir en mann rett til å foregripe seg på deg! Det ble brukt mot meg at jeg var flink på skolen, god til å formulere meg, at jeg så ordentlig ut, ikke misbrukte alkohol og piller og heller aldri hadde prøvd å ta mitt eget liv. Da kunne jeg ikke ha noen problemer. De kunne ikke tenke seg at jeg leste meg bort fra det helvetet jeg levde i, stupte i seng for å bli vekket til nye overgrep, at jeg sloss for å få ned en brødskive før en ny skoledag og tok på meg masken som gjorde meg til den blide, pliktoppfyllende mønstereleven. Det er det den eneste læreren jeg har kontakt med i dag sier: "Du var jo så blid og flink!" Ingen reagerte på alle de gangene jeg måtte forlate biologirommet for å kaste opp. Alle kan bli dårlig, var forklaringen på det. En eneste gang sovnet jeg i en time. Jeg hadde vært våken hele natten, og orket ikke mer. Da kom den ene læreren vår bakfra og lugget meg til jeg satt rett i ryggen. Hun spurte ikke hvorfor jeg hadde sovet. Episoden ga meg bare enda mer angst for å snakke.
Etter videregående rømte jeg til en annen kant av landet for å "begynne på nytt". Et år på folkeskole ville gi meg den roen jeg trengte til å planlegge fremtiden, tenkte jeg. Skolelegen behandlet meg nesten umiddelbart for det han kalte typiske overgrepssymptomer" i underlivet. Ut over det skjedde ingenting. I feriene reiste jeg hjem til nye overgrep. I løpet av skoleåret ble jeg og to andre jenter voldtatt av en mannlig medelev i abstinens. Da vi sa fra til ledelsen, fikk vi beskjed om å glemme. Det kom ikke på tale å utvise den narkomane. Det ville være det samme som å sende ham i døden, og det kunne ikke en skole med kristen formålsparagraf være bekjent av. Hva skulle jeg gjøre? Livet på skolen ville aldri bli det samme, og hjem kunne jeg ikke dra!
Jeg ble på skolen. Jeg holdt ut i barndomshjemmet i halvannet år etter det, men så var det slutt. Den samme venninnen som tok meg med til sosialkontoret, satte meg i kontakt med helsesøster som maktet å finne leilighet til meg. Hun lyttet og oppfattet situasjonen selv om jeg ikke var i stand til å gi henne detaljer. Denne kvinnen ble med meg til politiet. Den anstrengelsen kunne jeg imidlertid ha spart meg: Alle forhold som var mer enn to år gamle var for gamle til å være straffbare, fikk jeg vite. Jeg hadde ikke krav på fri rettshjelp siden overgriper var far, ikke samboer eller en annen. Videre ville jeg mest sannsynlig tape en rettssak pga. bevisets stilling. Når sant skal sies så ble ingen av oss tatt helt alvorlig, "for man oppfører seg ikke slik mot forsvarsløse mennesker", fikk jeg vite. Blåmerkene kunne jeg ha fått på en annen måte!
Jeg slapp omsider unna daglig omgang med overgriperen min og året etter hadde jeg styrke nok til å begynne og studere. Men resten måtte jeg klare selv. Da jeg fikk hodet opp til overflaten, hadde jeg mistet familien min og vennene mine. Hver dag var en ensom kamp for å overleve. Til den dagen, mange år senere, da jeg løftet av telefonrøret og gjorde det jeg burde ha gjort for lengst. På SMI Oslo får jeg den støtten jeg alltid har lett etter. Kroppen min har ubotelige skader etter alt den har gjennomgått. Livet er tøft, men nå har jeg noen å gå veien sammen med, og det gjør børen lettere å bære.
Det er vanskelig å si hva hjelpeapparatet burde ha gjort. Kunnskapen for en del år siden var ikke så stor som nå. En del av meg ba om at det aldri måtte oppdages. Skammen og skyldfølelsen var altoverskyggende. En annen del av meg ba om å bli sett og hørt, om at noen skulle komme og ta fra meg det umenneskelige ansvaret som en slik hemmelighet er. Det hadde hjulpet om folk rundt meg hadde brukt øyne, ører og hode. Om ikke annet så vært der! Jeg håper for andres skyld at verden er kommet litt lenger. En ting er sikkert: Det gjør ikke dagen lettere å komme gjennom at læreren lugger deg etter en søvnløs natt!
Informasjon 