Jeg er en mann som er gift med en incestutsatt kvinne. Vi har vært sammen i over 10 år, og er svært glade i hverandre. Vi har noen problemer som vi sliter veldig med. Kona mi vil sjelden ha sex. Når det skjer er det helt fint, men hun har så mange reaksjoner som jeg ikke forstår. Hvis jeg for eksempel plutselig kommer bakfra og tar rundt henne, så blir hun helt stiv.
En gang vi hadde lagt oss, og jeg strøk henne på magen, fikk hun nesten panikk. Hun påstod at jeg plutselig hadde kastet meg over henne, noe som jo ikke var riktig.
Vi lå bare der og snakket, og jeg mener selv at jeg bare tok hånden rolig bort til henne og klappet på henne.Er ikke det vanlig at kjæresten gjør sånt da? Men hun reagerte som om noen holdt på å ta livet av henne. Etterpå gråt hun fordi hun var lei seg på grunn av sin egen reaksjon.
Hun bruker ofte ord som at jeg "grafser" på henne eller "bare er ute etter en ting". Jeg synes det er innmari vanskelig, for det er jo ikke slik jeg mener det! Jeg tror heller ikke at jeg "er slik". Har i alle fall aldri hørt fra tidligere kjærester at det er noe galt med meg. Tvert imot er jeg både forsiktig og sjenert. Men jeg begynner jo å lure på meg selv av og til.
Når jeg og kona mi skulle bli foreldre første gangen, fikk hun de rareste reaksjoner. Hun var overbevist om at barnet kom til å dø, eller i alle fall bli et misfoster. Hun var livredd gjennom hele svangerskapet, og brukte tusenvis av kroner på leger og ulike typer behandling. Hun måtte hele tiden sjekke at alt var ok. En uke fikk hun kranglet seg til ultralyd to ganger, uten at det var noen ytre tegn på at noe var galt. Jeg ble innmari irritert. I tillegg hadde hun bekkenløsning.
På slutten kunne hun nesten ikke gå, og hun har aldri hatt vont i ryggen noen gang. I min irritasjon ba jeg henne ta seg sammen, og at det bare var psykisk. Da ble hun så sinna at hun nesten kastet meg ut og beskyldte meg for ikke å kunne bli en god far når jeg hadde så lite forståelse.
Når datteren vår ble født roet hun seg. Hun er en god mor, men jeg synes hun ofte er litt hysterisk. Vi har en stor familie, og vi er de første som får barn på begge sider. Det er derfor ekstra stor stas! Når bestefedre og onkler gjerne vil holde og kose med datteren vår, blir kona mi helt stiv. Og dersom noen tilbyr seg å være barnevakt takker hun nei. Det synes jeg er rart, fordi hun samtidig sier hun er sliten og så gjerne skulle hatt litt tid uten barnet.
Informasjon 
