Så lenge jeg kan huske har pappa kommet inn på rommet mitt om kvelden og tatt hånden under dyna mi.
Han tok på puppene mine og hadde hånda i trusa mi. Det var kjempe ekkelt. Av og til gjorde jeg som om jeg sov, men han gjorde det allikevel. Jeg tror det kanskje er derfor jeg ikke får sove nå, det er akkurat som om jeg hører at han kommer opp trappa.
Det var læreren min som fikk vite det først. Jeg var så trøtt på skolen, og klarte ikke følge med.
Hun spurte om det var noe galt. En dag begynte jeg å gråte. Da fortalte jeg henne om det pappa har gjort, om alt som var vanskelig, om den store sorte klumpen i magen og hvor redd jeg var. Det var godt, og samtidig veldig skummelt.
Jeg var så redd for hva som kom til å skje. Tenk om ingen trodde på meg.
Læreren min sa hun trodde på meg, at jeg ikke skulle ha det slik og at hun ville hjelpe meg. Hun ringte til barnevernet, og så skjedde masse på en gang. Det ble anmeldt, og jeg måtte snakke med politiet. Avhør heter det. Mamma ble både sint, redd og lei seg. Jeg vet ikke om hun helt visste hva hun skulle gjøre, men det vet hun nå. Politiet snakket med pappa også, og med mange andre. Det tok tid, men han måtte faktisk i fengsel. Ikke så lenge, men litt. Jeg ville ikke det, men det var de voksne som bestemte det.
Nå bor jeg hos mamma igjen, sammen med lillesøsteren min. Mens alt skjedde så bodde jeg et annet sted. Det var greit nok, men jeg ville jo helst bo hos mamma. Jeg bestemmer selv om jeg vil møte pappa, og jeg har ikke lyst enda. Av og til er jeg kjempe sint på ham, og så kan jeg plutselig savne ham. For jeg er jo litt glad i ham og. Han er jo pappaen min som jeg gjorde morsomme ting med.
Det kan jeg ikke snakke med mamma om, hun blir så sint. Jeg snakker med den gamle læreren min av og til, og en dame på Støttesenteret. Skolen er vanskelig, jeg klarer ikke følge helt med bestandig. Får ikke sove så godt, og er trøtt mye. Når jeg skal gjøre lekser "forsvinner" ofte tankene mine et helt annet sted.
Jeg har begynt å skrive dikt og dagbok. Det er godt å skrive ned tankene mine. Venninnene mine er liksom så annerledes enn meg, jeg kjenner meg så gammel og rar.
Informasjon 
