"Min lille gutt ligger på sofaen inntullet i dyner og ullpledd. Selv om svetten siler av angst, er han for redd til å kle av seg. Når jeg trøster og betrygger finner han alltid noe jeg ikke kan svare på. Slik ender en kveldsstund, uansett eventyr og kos. Full belysning og mitt ansikt smilende mot ham.
Han spør om ikke pappa kan komme seg inn her, at jeg er sterk om politiet kommer hvis jeg ringer. Min lille gutt tror pappaen kan klatre opp veggen og knuse vinduet med øks, for deretter å hogge meg, ham og søsteren opp. Dette til tross for at det er over 3 år siden han så faren sist.
Vi ser på bilder. En liten gutt med krøllete langt hår. Han syntes han var så fin! Nå er han barbert, tør ikke se skyggen av krøllene fordi han da tror det er pappa.
Denne lille gutten min finner ingen ordentlige venner. Han finner ingen fred. Han terroriserer sin søster og kommer stadig i konflikt. Han har ingen identitet. Hvordan vil livet hans bli? Vil han noen gang oppleve å få sin egen familie, oppleve kjærlighet og nærhet? Kanskje er det umulig for ham.
Som mor er jeg redd hans liv vil bli tomt, et stort savn av tilhørighet. Barna mine betyr alt! Slik barn gjør for sine foreldre. Hvorfor er det ikke da slik at de blir beskyttet av samfunnet og lovverket? Er vårt land ikke styret av mennesker, voksne - som også er foreldre."
Informasjon 
