"Jeg er mor og jeg er redd. Redd for overgriper, for hva han vil gjøre med meg eller barna om han finner ut at jeg "står frem slik". Til daglig går jeg rundt med volds-offeralarm og med hjertet i halsen.
Overgriper er dømt for overgrep mot et av barna. Likevel foreslår hjelpeapparatet at det andre barnet skal til far uten tilsyn. Overgriper har gjentatte ganger vist seg å være farlig og truende ovenfor meg og barna og andre som er rundt oss.
Er barna mine trygge, er jeg trygg, kan vi handle i den butikken uten å "møte på" overgriper? Kan jeg ferdes der og der? Vil han dukke opp på vei til jobben min i dag? Vil han oppsøke barnehagen der barna går? Jeg har alltid gått i kirken, det gjør jeg ikke lenger i frykt for at han skal dukke opp på veien.
Denne konstante redselen er grusom å leve med, det føles som å være i fengsel. Jeg prøver å leve et normalt liv slik at dette ikke skal påvirke barna mine i deres hverdag. Jeg ringer å sjekker med naboer å venner, allierer meg med noen på alle områder og til alle tider slik at vi alltid har back up om det skulle skje noe.
Alt dette prøver jeg å gjøre uten at barna får det med seg. Skrekken gjør at det er vanskelig å sove, å spise og leve et normalt liv. Om det ringer på eller telefonen ringer kan det få meg til å sette maten i halsen, eller nesten besvime av frykt. Er det ham nå, er naboen kommet hjem igjen, er det noen andre i nærheten.
Lyder om natten, står opp igjen og sjekker dører og vinduer, er redd for brann. Har hatt et tilfellet her allerede som politiet sier sannsynligvis er påsatt. Jeg sover med telefon, mobiltelefon og alarm tett ved meg, har alltid døren inn til barna åpen. Dette er min hverdag i skrekk for en overgriper som flere ganger har vist seg å være farlig og truende mot meg og barna og andre som er rundt oss. Er det noe rart at jeg er redd?
Informasjon 
