"Nå orker jeg ikke mer. Jeg setter meg ned med hodet i hendene. Om barnevernet ringer i kveld, kan de bare komme å hente barnet vårt. Jeg er utslitt, jeg bruker alle kreftene mine på å holde humøret og motet oppe for å ha krefter nok når fosterbarnet vårt på 13 år kommer hjem fra skolen.
Når barnet vårt kom til oss for 3 år siden, var det umulig å oppnå kontakt. Når vi tiltalte barnet med navn løftet det armene over hodet som for å beskytte seg mot slag.
Kroppskontakt tok det et år før var mulig. I dag kan barnet gi oss i familien en god klem. Barnet vårt kunne ikke lese og skrive i dag er det blant de beste i klassen.
Det tok lang tid før barnet vårt kunne sette ord på noe av alt det vonde det hadde opplevd. Slag, brennmerker, og trusler om å bli drept om det fortalte dette til noen, var noe av det som etter hvert kom frem. Barnet har også fortalt om grove seksuelle overgrep.
Timevis med tårer, klemmer, trøst og støtte har gått med til å bygge opp barnet vårt. I dag kjemper vi en fortvilet kamp for å få mer støtte og hjelp. Vi tok kontakt med BUP som anbefalte oss å søke om hjelp slik at barnet kan få bearbeidet alle disse vonde traumene.
Vi søker barnevernet om hjelp siden dette er et fosterbarn. Vi får da beskjed om at vi som fosterforeldre ikke har noe med dette å gjøre, og må være forsiktige med hva vi gjør, sier og hvem vi snakker med ellers kan barnet bli tatt ifra oss. De vil ikke forholde seg til incest!
Det eneste vi ønsker er å sette en stopper for disse traumene og at barnet skal få hjelp til å gå videre. Barnet ser fortsatt overgriper med tilsyn, men allikevel er dette tydelig svært opprivende og setter barnet ut av vanlige funksjoner i hverdagen. Redsel, hat, sinne og gråt er noe av det vi lever med i dagevis etter slike samvær. Dette er en maktesløs kamp!"
Informasjon 
