Da jeg var 8 år flyttet vi til byen hvor mamma bodde når hun var barn. Jeg hadde vært der en del i sommerferiene når vi besøkte besteforeldrene mine. Både jeg og broren min gledet oss til å flytte, og vi kjente noen som skulle gå i klassen vår. Broren min var nesten 10 år da vi flyttet.
Hele sommeren bodde vi hos besteforeldrene mine for huset vårt var ikke ferdig. Jeg var veldig glad i bestemoren min og trivdes med å bo på gården. Mamma begynte i ny jobb samme dagen som vi begynte på skolen. Jeg fikk nøkkel til huset vårt, og det var spennende å gå hjem alene.
Broren min pleide å leke ute med kamerater etter skolen, også begynte han på fotballtrening og i korpset.
Noen ganger gikk jeg til bestemor i stedet. Jeg fikk saft eller kakao, og så pratet vi om alt mulig. Det var en sånn dag det skjedde. Bestemor var i byen. Det visste jeg ikke. Men bestefar var hjemme, og han satt ved bordet og drakk kaffe da jeg kom.
Jeg har bestandig vært litt redd for bestefar, han er litt sånn streng i stemmen. Men den dagen var han snill, han lagde saft til meg og vi pratet. Så skulle han vise meg de nyfødte kattungene på låven. Jeg ble med ham dit. Vi satte oss ned for å se på dem, og da la han armen rundt meg. Det kjentes rart ut. Han strøk hånden nedover ryggen min, og la den andre hånden på låret mitt. Det var ekkelt, og jeg ble redd. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, og kjente at jeg ble helt stiv i kroppen min. Bestefar pustet rart, og så begynte han å ta på meg overalt.
Jeg mistet liksom hodet og kroppen, og klarte ikke si eller gjøre noe. Da jeg kom til meg selv lå jeg på låvegulvet med klærne strødd rundt meg, og jeg var full av støv og høy. Bestefar sto med ryggen til og dro på seg buksa si. Han mumlet noe, og ba meg kle på meg og at dette var en hemmelighet mellom oss to. Om jeg sa det til noen ville ingen tro meg, og mange ville bli syke og kanskje dø. Jeg husker hvor redd jeg var, og at jeg fortet meg å ta på meg alle klærne.
Mamma var fortsatt på jobben da jeg kom hjem, så jeg fortet meg i dusjen. Husker at jeg skrubbet meg helt til jeg ble helt sår i huden. Men jeg ble liksom ikke ordentlig ren mer. Det skjedde aldri igjen, men jeg passet på å aldri være alene med bestefar mer. Jeg var liksom alltid på vakt når jeg var sammen med ham etterpå. Var veldig redd og sov ikke så bra etterpå.
Sover fortsatt ikke så godt, har en del mareritt og sånn. Jeg dusjer fortsatt mye, og mamma lurer fortsatt fælt på hvorfor. Bruker opp alt varmtvannet. På skolen går det greit til tider, men noen ganger er det som om jeg ikke klarer å følge med. Akkurat som om hjernen sovner.
Jeg har to gode venninner, og de vet om det som har skjedd. Jeg fortalte det fordi de spurte og fordi jeg visste at de ikke ville si noe til noen. Var redd for at noen skulle erte meg, eller at mamma skulle få vite det. Jeg har ikke kjæreste, har aldri hatt det heller. Det er skummelt å tenke på. Å ha en kjæreste som skal ta på meg.
Bestefar døde for ett år siden, det var rart og godt og trist samtidig. Like før spurte mamma meg om det var noe som var vanskelig. Hun sa at hun var bekymret. Jeg sa ingenting da, men venninnene mine ble med meg hjem en dag og så plutselig bare fortalte vi det. Mamma ble stille, og så begynte hun å gråte. Hun hadde tenkt på at det var noe, vært redd for meg - men hadde ikke trodd at det var noe sånt.
Vi snakket lenge sammen, jeg slapp å gå på skolen dagen etter. Mamma fortalte det til broren min, og så gikk hun til bestemoren min og sa det også. Mamma ville anmelde det til politiet, jeg ville ikke. Det ble ikke anmeldt for like etter ble bestefar syk og kom på sykehuset. Han ble der lenge, og var veldig dårlig. Til slutt kom han hjem til bestemor, og bodde der til han døde etter noen måneder.
Bestemor syntes dette var veldig vanskelig, for hun trodde på meg . samtidig var han så syk at hun klarte ikke å gå fra ham. Men hun sa til ham at hun visste hva han hadde gjort, og at om han ikke hadde vært så syk så hadde hun kastet ham ut. Det er godt at mamma og bestemor vet, og at de trodde på meg.
Av og til er det som om det ikke har skjedd, at det bare var en drøm. Men noen ganger har jeg mareritt, og blir veldig redd. Det er godt å snakke om det. Jeg gikk til en psykolog etterpå, men det gjør jeg ikke nå lenger. Nå snakker jeg med venninnene mine om det er noe.
Informasjon 
