"En gang for lenge siden, i en familie var det en liten jente som gikk og bar på en stor hemmelighet. Noe som ingen andre visste! Utenpå var hun som en vanlig liten jente, stille, forsiktig og sjenert. Inni seg var hun bare et stort kaos! Det var noe som skjedde noen ganger som hun ikke forsto noe av. Hun prøvde å trøste seg selv med var sånn i alle familier, man snakket bare ikke om det! Som så mange andre barn likte også denne lille jenta og få oppmerksomhet, omsorg og kjærlighet. Det var veldig godt å f.eks. få lov til å krype opp i et fang.
Noen ganger våknet hun opp om natten og savnet nettopp tryggheten og omsorgen, så derfor tuslet hun stille inn til foreldrene sine for å få sove hos dem.
Det var ikke alltid det var plass på siden hos moren så da listet hun seg over til faren og la seg hos han. Men det var så annerledes hos pappa!
Han lå alltid naken og kledde alltid av den lille jenta så hun også lå naken sammen med han. Så sa han at hun skulle gjøre det godt for han og plasserte de små hendene rundt noe hun syntes var fryktlig stort og ekkelt. Han viste hvordan hun skulle bevege hendene sine.
Den lille jenta var kjemperedd, men hun turte ikke gjøre annet enn hva pappaen sa hun skulle gjøre, uansett hvor dårlig hun ble. Som regel sa pappaen at han skulle være snill tilbake og tok på et sted på jenta som for henne var veldig ukjent spennende men samtidig ikke noe godt i det hele tatt.
Han spurte hele tiden om hun likte det, og selv om hun syntes det bare var ubehagelig så nikket hun og lot han fortsette....han var jo pappaen hennes!
Etter en stund turte endelig den lille jenta det hun hadde tenkt på hele tiden, nemlig å gå ut av sengen. Hun tok med seg trusa som lå i en krøll på gulvet ved siden av sengen, og gikk inn på rommet sitt. Der tok hun den på seg før hun la seg alene ned i senga i det mørke rommet og prøvde sove!"
Dette er et utdrag fra konfrontasjonsbrevet som jeg sendte min far for 2 år siden. Jeg er incestutsatt kvinne i begynnelsen av 20 årene og fortellingen over var en av mange overgrep jeg opplevde med faren min. De stoppet da jeg var 14 år.
Fram til for få år siden har jeg holdt dette hemmelig for min familie og båret på hemmeligheten alene. Min far innrømmet alt som hadde skjedd. Litt senere fikk min mor vite om overgrepene. Hun lever den dag i dag fremdeles sammen med min far. Jeg har flere søsken som ikke vet noen ting og jeg vet heller ikke om de vil få vite sannheten om meg noen gang.
Jeg har to alternativ: Fortsette å ha den familien jeg har nå, hvor jeg fremdeles klarer til en viss grad å delta i familietilstelninger og glede meg over varme, samhold og kjærlighet fra andre familiemedlemmer. Eller jeg kunne fortelle og risikere at familien blir oppløst mens mor og søsken ligger knust igjen av sorg og ikke har noe å gi meg. Det er et forferdelig dilemma og det finnes ingen løsning. Jeg vil som alle andre ha en familie, en trygghet et hjem, men det har blitt tatt fra meg fra den dagen faren min forgrep seg på meg. Mine søsken har aldri fått lære meg å kjenne. Jeg lever fremdeles i "skjul". Jeg kan ta skrittet ut og involvere dem, men vil jeg få det noe bedre etterpå?
Informasjon 
