Hennes første utsagn om at hun var utsatt for seksuelle overgrep av sin far kom for tre år siden. Hun var da tre år gammel.
Hennes tegninger, signaler og utsagn har bare blitt tydeligere med tiden. Hun er entydig i hva som har skjedd. Jeg og omgivelsene har gjort alt vi kan for å få frem alvoret i saken, både muntlig og skriftlig til hjelpeapparatet, rettsapparatet og politiet.
Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig å nå frem med en så alvorlig sak og opplever at fars rettigheter er langt viktigere enn å beskytte barna mot nye overgrep.
Noe som sterkt strider mot intensjonen i barneloven om barnas beste.For vår del er resultatet at barna og jeg ikke har turt å bo i vår egen bolig og jeg har hatt ulønnet permisjon fra mitt arbeid de siste tre årene p.g.a. påkjenningen denne langvarige saken medfører.
Hun ble av meg sendt på samvær i et år, da sto hennes psykiske og fysiske helsetilstand i fare og hjelpeapparatet ble kontaktet. Samværene ble umiddelbart stanset og jeg ble umiddelbart saksøkt av far. Når hun forstod i praksis at hun ikke skulle på samvær, forsvant alle symptomer over natten. Hun blir karakterisert som ei intelligent, oppegående og flott jente av skole, politi, sakkyndig og omgivelsene. Hun har imidlertid vært entydig negativ til å besøke sin far i mange år, hun sier hun heller vil dø enn å besøke han igjen.
Lillebror er to år og nylig dømt av norsk rettsvesen til samvær hos far. Lillebror har aldri kjent sin far fordi faren aldri har brydd seg om han før han "mistet" datteren. Lillebror fulgte greit med på sitt første samvær, tillitsfull som han er. Ved henting var han påfallende alvorlig. Han snakket ikke, ville ikke svare eller si ha det slik han pleier, bare knuget bamsen sin. De påstod han var trøtt, men det var han ikke. Det var påfallende. I bilen hjem kjempet han med gråten, men klarte ikke å snakke.
Hjemme spurte vi slik vi pleier, hvor han hadde vært og hvem han hadde vært hos. Han pleier alltid å fortelle på en kry måte om noe av det han har opplevd, og navn på i hvert fall en av de han har vært hos. Denne kvelden uttrykte kroppsspråket hans sinne, men han ville ikke snakke. Det eneste han sa var "du passe på meg, mamma", og det har han gjentatt daglig siden. Han har aldri sagt dette før.
Hele påfølgende uke har han bare klynget seg til meg, vekslet mellom gråt og sinne og forlangt at jeg skulle bære han hele tiden mens han stadig sa "du passe på meg, mamma". Han vil ikke snakke om hvor og med hvem han har vært, han blir sint og gråter. Han gråter for det minste hele tiden og storesøster klager over at han slår og klorer henne tiden, noe han aldri har gjort før. Vanligvis er det fint samspill mellom dem, og begge er lette å blidgjøre.
Siden samværet har lillebror vært helt "utafor", sint og aggressiv. Han har for første gang begynt å suge på fingrene sine, og å prate om rumpa og lage prompelyder med munnen på en trassig måte. For første gang har også han slikket og bitt meg i øret. Han gjemmer seg redselslagen i en krok og roper "gå vekk, slem mann", han har mareritt om natten. Den ellers så selvsikre "rabagasten" viser nå usikkerhet ved å stadig suge på fingrene/hånda i munnen mens han ser ned i gulvet.
Han må nå plutselig aktiviseres hele tiden for at han skal være fornøyd. Han som alltid har vært nysgjerrig og flink til å aktivisere seg selv, både på egen hånd og sammen med andre barn. Lillebror er kjent for å være en svært tillitsfull og pratsom gutt. Første dagen hans i barnehagen vinket han og sa ha det til meg, og hadde ingen problemer med å bli overlatt til ukjente i nye omgivelser.
Storesøster har vært hoppende glad for sin egen del. Men har tisset og bæsjet på seg, og for første gang på lenge hatt mareritt igjen. Hun uttrykker bekymring for lillebror. Det samme gjentar seg med lillebror som med storesøster da hun begynte med samvær i sin tid. Mennesker som står lillebror nær uttrykker stor bekymring for ham slik de ser ham nå.
Norsk rettsvesen har fradømt far foreldreansvaret for barna, storesøster skal under ingen omstendigheter tvinges til samvær og blir nå anbefalt samværsnekt. Retten mente i sin dom at hun skulle gå til psykolog for å takle problemene ved eventuelt samvær.
Lillebror på to år er dømt til samvær. Jeg blir pålagt av retten å tvinge min sønn til samvær med en far som ødela flere år av min datters yngste barndom. Kampen for å beskytte barna mot seksuelle overgrep oppleves som en kamp mot makter og myndigheter. Dette begrunner jeg i den ansvarsfraskrivelsen og tvetydigheten jeg har møtt i disse årene.
Overgrepene drukner i motpartens løgn og sjikane i både rettslokalet og hos politiet. Ordet seksuelle overgrep blir byttet ut med ordet konflikter, og best er det om mor blir stemplet som hysterisk. I Norge er barnelovens "barnas beste" synonymt med at barn tvinges til samvær med overgriper. Jeg forstår ikke denne tolkningen av loven som praktiseres i dag. Maktesløsheten er komplett og min familie er nå tvunget til å være vitne til at vår lille toåring blir skadelidende på samvær.
De dømmende instanser må ta ansvaret når barn ofres til fordel for fedres rettigheter. Jeg har gjort min plikt og meldt fra, hvem har det videre ansvaret for min sønns sikkerhet på samvær?
Livet vårt, etter at jeg meldte fra om overgrep, har blitt forvandlet til en tvangssituasjon hvor vi er rettsløse og ikke har krav på noen form for beskyttelse fra fars løgner, trusler og psykiske terror. Retten gir far full aksept og tillatelse til å utsette sin sønn for seksuelle overgrep og drapstrusler. Hvem har ansvaret for å avdekke seksuelle overgrep mot barn og beskytte de mot nye overgrep når ikke retten, sakkyndige, politiet eller barnevernet kan gjøre noe?
