Jeg er yngst i en søskenflokk på 5. Jeg kan huske fra jeg var liten at det var snakk om at storesøsteren min ble voldtatt av broren min. Jeg husker også at moren min sa "det tror jeg ikke noe på" når søsteren min fortalte det. Derfor turte ikke jeg heller å fortelle noe.
Jeg ble utsatt for incest av broren min fra lenge før jeg begynte på skolen. Hele bygda der jeg vokste opp visste at det var noe galt i familien vår. Jeg var et "ustelt barn" som sovnet i timene, var ukonsentrert, aldri gjorde lekser eller hadde med venner hjem.
En lærer spurte en gang om hvordan jeg hadde det hjemme. Hun så veldig bekymret ut, og jeg vet at hun så at det var noe. Jeg svarte selvsagt "helt fint", og siden spurte hun ikke mer.
I løpet av ungdomstiden prøvde jeg å ta livet mitt mange ganger og drakk meg full mange ganger i uken. Det var aldri noen som spurte hvorfor. Jeg hadde spiseforstyrrelser i mange år. I begynnelsen av 20 årene ble jeg innlagt i psykiatrien. De forstod nok hva som hadde skjedd, men ville heller aldri snakke om det. Det er i alle fall slik jeg husker det.
I dag er jeg 42 år og uføretrygdet. Ingen i familien min snakker om det som skjedde. Jeg har ikke anmeldt broren min og har litt kontakt av og til. Jeg vet ikke om jeg orker å gjøre noe med det noen gang.
Informasjon 
