Mødrene som tar kontakt med oss er i ulike faser i livet. Noen bærer fortsatt mistanken om incest alene, andre er midt i en prosess med anmeldelse og kontakt med hjelpeapparatet. Det mange har felles, er en opplevelse av å stå alene.
Alene om å se
De er ofte de eneste som er vitne til de tegnene som gjør at man får mistanke om at barnet blir utsatt for incest.
Det kan være fysiske symptom, oppførselen eller noe som blir sagt mer eller mindre direkte.
Alene om å tro
Selv om andre i familien også er vitne til noe av dette, eller blir fortalt av mor hva hun opplever, er det mange som ikke tror, eller i alle fall tviler på at overgrep har skjedd. Det samme gjelder ofte hjelpeapparatet.
Alene om å hjelpe
Mange mødre til incestutsatte barn lever alene med barnet sitt. Hvis hun er i en situasjon der hun er alene både om å se og tro, blir hun også alene om de spørsmål, bekymringer og utfordringer som dukker opp i hverdagen.
Hva sier barnevernet ?
"Stakkars deg, du er sliten du", sa psykologen til mor etter at hun hadde øst ut sin bekymring for gutten sin. Moren, som hittil hadde klart å holde tårene tilbake, opplevde å bli aldeles forsvarsløs av psykologens ord. Hun gråt hemningsløst. Noe som resulterte i at psykologen gjentok, med enda mer besluttsom stemme "Du er virkelig sliten du".
Mor var virkelig sliten. Ikke av guttens problemer, selv om de også tok på kreftene. Hun var mest sliten av kampen for å få hjelp! Hun var sliten av å fortelle den samme bekymringen til stadig nye personer, av å brette ut livet sitt, opplevelsen av ikke å strekke til, og selvransakelse i forhold til om hun ikke hadde passet godt nok på osv. Ett år tidligere, når problemene virkelig hadde toppet seg, tok hun kontakt med barnevernet. Allerede innledningsvis i samtalen forstod hun at det ville komme et avslag. All hennes fortvilelse veltet ut av henne og havnet i fanget på saksbehandleren, som slett ikke var klar for å bære verken "problematikken" eller morens frustrasjoner. Han kunne dermed ikke ta imot og sendte alt tilbake til mor....
I noen av de sakene vi kjenner, gir noen få barnevernkontor hjelp og støtte som mor er relativt fornøyd med. Andre tviler eller tror ikke på det mor sier. De aller fleste sier imidlertid at de tror på mor, men at de av ulike grunner ikke kan gjøre noe. De vanligste argumentene barneverntjenesten bruker for ikke å gjøre noe i de incestsakene vi kjenner, er "Dette er en barnefordelingssak", "Det er ikke nok bevis", "Vi må følge rettens kjennelse", "Du må anmelde først". "Du er så ressurssterk, vi ser du klarer å ta vare på barnet ditt".
Informasjon 