"Den første personen jeg fortalte det til, var nøye utvalgt. Jeg hadde møtt henne noen ganger før, og jeg følte at hun ville komme til å tro på meg. Det gjorde hun også. Barnevernet sa ikke noe om hvorvidt de trodde meg, men støttet meg i at det ikke burde være noe samvær."
Hva var barnevernets rolle i dette?
"De gjorde egentlig ingenting. I ettertid har jeg forstått at vi ikke var en "sak" hos dem engang. De hadde definert kontakten mellom oss som "uformelle råd og veiledning". De sa de støttet meg, men da jeg ba om å få det skriftlig så nektet de. Jeg fikk ingen informasjon, og hadde inntrykk av at de ikke kunne foreta selvstendige utredninger engang. Jeg trodde i utgangspunktet at barnevernet skulle ta seg av "slike saker". Det heter jo barne vern, ikke sant?"
Hva ble resultatet av samværssaken?
"Det ble konkludert med at jenta ikke skulle tvinges til å dra til far, men at samvær med tilsyn var ønskelig. Det ble understreket at jeg skulle oppmuntre til samvær. Samvær med guttene ble reknet som uproblematisk fordi de var så små. De reknet med at jenta ville etter hvert, når hun så at brødrene ville. Barnas far har aldri vært interessert i å ha besøk av guttene, så jenta har som regel vært der alene."
Hvem var tilsynspersonen?
"Det var venner og familie av barnas far. Ingen av dem tror på det jeg sier."
Kan du fortelle om hva som skjedde når du anmeldte?
"Jenta hadde over lengre tid nektet å dra til far, og jeg ville ikke tvinge henne. Hun ble helt fin igjen, selv barnehagen kommenterte dette. Først gikk jeg til politiet og anmeldte og noen uker etter skulle hun avhøres. Politiet anbefalte meg å si mist mulig, og vente til like før. Jeg ventet derfor helt til kvelden før. Den natten sov hun ikke i det hele tatt. Hun fikk magekrampe, kastet opp, bæsjet på seg og skalv over hele kroppen. Heldigvis fortalte hun en del om hva som hadde skjedd til politiet."
Mor forteller at jenta har blitt utredet og snakket med av 5 ulike personer. Hun har fortalt om overgrepene, men har hatt kraftige reaksjoner både før og etter. Mor formidler at hun synes at dette har vært en for stor og unødvendig påkjenning for jenta.
Har du noen råd til andre i lignende situasjon?
"Det viktigste er å ha en god advokat. I tillegg er det viktig at barnet får utredning og behandling med en gang det oppdages. Det er også viktig at man som mor aldri er alene med overgriperen. Sørg for at du har venner eller familie tilstede sammen med deg dersom han skal hente/levere barn eller annet. Det er viktig å skrive ned alt som skjer, og at man har vitner på mest mulig. Selv bor jeg i samme hus som et vennepar, som har vært vitne til mye av det som har skjedd."
Hva har vært det vanskeligste i denne perioden
"Det verste er selvsagt å se hvor vondt jenta mi har det. Men bortsett fra det er det mest sjokkerende å oppleve at rettsapparatet og alle de "der ute" velger å ikke forholde seg til sannheten. Enten tror de det ikke, eller så synes de det er greit. De finner på alle andre grunner for symptomene. Selv hjelpeapparatet går "rundt grøten". Det virker som om ingen har lyst å snakke om incest. Ingen vil liksom snakke med jenta, det gikk lenge før noen en gang møtte henne. Det virker som at mange mener at det beste hadde vært hvis jeg ikke sa noe, og at problemene da vil forsvinne. Skal jeg være redd for å si noe fordi sannheten er vond å høre eller bli anklaget for å beskylde noen... Jeg bryr meg ikke om hva som skjer med ham. Jeg kan bare ikke forstå at det skal koste så mye å ta ansvar for å verne barn nye overgrep. Det eneste jeg ønsker er å beskytte barna mine", avslutter hun.
Visdomsord fra en bekymret mor
Å finne ut at noe er galt, er enkelt
Å kunne se hva som er galt, er verre
Å finne ut hvorfor det er galt er enda litt mer vrient
Å se hvordan det kan gjøres bedre, er det noen få som kan
Men å gjøre det, er det nesten ingen som vil
- Hvem er vi? Hvilken identitet får vi?
- Å være pårørende er å være utsatt
Informasjon 