Skal vi være en ressurs-organisasjon for vår primære målgruppe, må vi kunne møte dem der deres uttrykte behov ligger. Brukergruppen skal hele tiden være den sentrale.
En måte å sikre dette på er å la brukerne med jevne mellomrom evaluere støttesenterets driftsprioriteringer ved hjelp av spørreundersøkelser. Av disse kommer det frem positiv og negativ kritikk som driften i neste omgang må rette seg etter. En annen måte kan være å organisere driften på en
slik måte at en nær dialog alltid er tilstede mellom alle parter. Ideologien "hjelp til selvhjelp" innebærer et aktivt samarbeid med brukerne.
Aktivitet skal ikke være et krav til brukere, men en reell mulighet. Noen brukere er så dårlige at de må ha følge til senteret, for deretter å bli hentet når arrangementet er slutt. Noen er så nedkjørte at de skriver kontrakt for å unngå ytterligere selvskading eller selvmord. Noen er innlagt på psykiatrisk døgninstitusjon for å få en pause i ansvaret for eget liv en stund.
Noen er mest opptatt av å daglig takle sin egen angst. Andre har i depressive perioder nok med å karre seg til senteret for å slippe å være alene i sin "tomhet". Men mange får etterhvert mye av både energi og engasjement som de ønsker å dele med andre.
Selvhjelpsmodellen er derfor tenkt som en slags tre-trinns-modell:
- Ta imot støtte/hjelp med den ene hånden.
- Få tid, rom, trygghet og støtte til å bearbeide og lære nytt.
- Gi andre av sin erfaring med den andre hånden.
Vi ønsket et tilbud som kunne nå ut til et flertall av vår målgruppe, uansett hvor dårlige de måtte være. Uansett om de var innlagte på psykiatriske institusjoner eller av andre grunner periodevis var forhindret i aktiv deltagelse. Tilbudet skulle bygges opp på en slik måte at den svakeste fikk muligheten til å være en ekspert på vegne av seg selv der vedkommende var, ikke hvis hun var her. Med dette mener jeg at den enkelte skulle føle seg inkludert og tilhørende senteret enten hun hadde mulighet til å møte opp eller ikke. Med en medlemsorganisasjon, og dermed de prosedyrer for innmeldelse og forpliktelse til organisasjonens program dette innebærer, sto vi i fare for å ikke nå dem i vår målgruppe som opplevde seg som mest ressurssvake. Det er likevel viktig å presisere at en selvhjelpsorganisasjon godt kan være en medlemsorganisasjon, slik for eksempel Stödcentrum mot Incest i Sverige har valgt å organisere seg. Da vi startet opp i Oslo var vi imidlertid overbeviste om at bakgrunnen for de fleste kvinner som oppsøkte senteret ikke var et behov for å yte noe i første omgang. De var derimot i sterkt behov av å få noe uten gjenytelse: Bli gitt muligheten til å føle at de var verd denne oppmerksomheten kun på vegne av seg selv. Dette gjaldt de fleste blant målgruppen. Tatt i betraktning den incestutsattes opplevelse av å måtte stille kroppen til disposisjon for å oppnå f.eks. omsorg eller være verd noe for noen andre, var det viktig for oss å skape et tilbud som understreket at verdien lå i det kvinnen var, ikke det hun gjorde. Stiftelsen SMI-Oslo skulle være et "fristed" den enkelte kvinne kunne bruke i forhold til hvor hun var. Ønsket hun å sitte passivt uten noen form for deltagelse i en-tre-seks måneder, skulle hun være velkommen til det uten former for forventninger eller press. Mente hun det beste var å holde seg vekk fra senteret et halvt år, var det også helt ok. Ønsket hun i denne tiden å få støtte gjennom telefonkontakt, var hun på denne måten en "fullverdig" bruker. Senteret er til for henne, ikke avhengig av hennes innsats.
Noe er ikke bedre enn noe annet når det dreier seg om flere personer som sammenlignes med hverandre. Alles erfaringer, tanker og følelser er like viktige. Hva som er viktig eller riktig er ikke kvantiteten eller kvaliteten av den enkeltes arbeid, men gjensidig respekt for den enkeltes prosess. Stiftelsen SMI-Oslo mener målsettingen om et ”fristed” best lar seg gjennomføre for et flertall av vår primære målgruppe, ved at organisasjonen er et alternativt supplement til det eksisterende hjelpeapparat, organisert og drevet av en fast stab av kvinner med incestbakgrunn og ikke en medlemsorganisasjon.
Målet for en incestutsatt kvinne er ikke å glemme, ikke nødvendigvis å huske detaljer heller. Målet, slik jeg ser det, er å akseptere med sine følelser hvordan virkeligheten faktisk var og er. Dette innebærer smerte ikke bare i selve helingsprosessen. Helings prosessen må sees på som et sår som gis muligheten til å leges, men det forsvinner ikke. Den enkelte vil alltid risikere å møte nye utfordringer som fører til at såret går opp igjen. En del av helingsprosessen handler også om å akseptere dette faktum. Først når den enkelte har klart å akseptere dette, er det hun som har herredømme over sin smerte. Inntil dette skjer har smerten i større eller mindre grad herredømme over henne. Uansett hvor kvinnen er i denne utviklingen, skal SMI-Oslo være et sted der hun kan hente støtte i sin prosess.
Informasjon 