Tør vi se det vi ser? "Han gjør det nok ikke igjen?" sier "den profesjonelle" etter at mor har fortalt at hun tror sønnen på 4 år blir utsatt for incest av far.
Gutten forteller selv hva som har skjedd, han har fysiske tegn og en oppførsel som viser at noe er svært galt. "Den profesjonelle" mener far nå har blitt så redd fordi han er "avslørt" at det ikke er fare for gjentagelse, og dermed ikke noe mer å "styre med". "Stakkars mann" og "barn sier da så mye rart!", er kommentarer mor får.
Nedvurdering av det barn selv formidler, fokus på den mistenkte og ulike argumenter som reduserer alvoret i det som har skjedd, er kjent for de fleste av våre brukere, enten de er utsatt for incest selv eller mødre til incestutsatte barn. Mediabildet de siste månedene er et speilbilde av denne virkeligheten, for eksempel påstander om at litt klussing med barn ikke er så farlig og at skadevirkningene etter seksualovergrep er sterkt overdrevet.
Heldigvis er det fullt mulig å få et bra liv selv om man har vært utsatt for incest, men rett hjelp til rett tid er svært viktig. Situasjonen i dag er at mange incestutsatte barn ikke får hjelp, ofte blir de ikke en gang trodd når de forteller. Hjelp til disse barna er ikke bare viktig for hver enkelt. Det er et viktig forebyggende tiltak når det gjelder kriminalitet, rusmisbruk, psykiske lidelser og nye overgrep generelt i samfunnet. Barn som voldtar barn, mennesker som gjentatte ganger misbruker barn og barn som tvinges til samvær med overgriper, er eksempler på at det forebyggende arbeidet ikke er godt nok.
Mange vegrer seg for å snakke om incest. "Jeg tror det er bedre at vi fokuserer på omsorgssvikt og atferdsproblemer i stedet for seksuelle overgrep", sa en deltager fra hjelpeapparatet på et seminar om seksuelle overgrep. Blir det bedre av å kalle det noe annet? I så fall, bedre for hvem? Den voksne som slipper å forholde seg til incest? For ungdommen som kanskje nok en gang opplever ikke å bli forstått? Hvordan kan man egentlig få bort betennelsen i fingeren så lenge flisen sitter i?
Barnevernet er vant til å forholde seg til barn i en vanskelig livssituasjon. Likevel føler mange at de ikke er kvalifiserte til å snakke med barn om incest. Om dette er en reell opplevelse av utilstrekkelighet eller unnskyldning for å slippe selv av andre grunner, er nok forskjellig. Men uansett er det ikke til barns beste. Incest er en type omsorgssvikt, og noe mange har forutsetninger for å snakke om. Det som ofte mangler, er tro på at de kan, mot til å gjøre det og hjelp til å ta imot og bære det som kommer. Derfor er støtte og veiledning til de som jobber med slike saker nødvendig. Vi ønsker å bidra til at flere incestutsatte barn får rett hjelp til rett tid, ved at vi som senter har ulike tilbud til barneverntjenesten.
En annen måte å hjelpe incestutsatte barn på, er ved å hjelpe og støtte de foresatte. De fleste foresatte som kommer til oss er mødre. I denne utgaven av Ikke Stikka' skal vi fokusere på mødre til incestutsatte barn. Vi vil ta opp ulike temaer knyttet til de utfordringer de opplever i sin hverdag; som møte med barnevernet og spørsmål om samvær med overgriper. Selv om mangel på ressurser er reelt nok, kan vi ikke bare gjemme oss bak dette. For selv mange av de som når frem i køen, får ikke adekvat hjelp. Det er ikke mennesker med mange års utdannelse våre brukere "leter etter" når de kommer til SMI-Oslo. En mor sier det på denne måten:
"Hvor finner jeg den som tror datteren min, og handler deretter?"
Informasjon 