Fem kjennetegn som karakteriserer de fleste selvhjelpsorganisasjoner

Fem kjennetegn som karakteriserer de fleste selvhjelpsorganisasjoner:

1. Handlingen er knyttet til en felles problemstilling, ikke nødvendigvis til et begrenset område.
2. Det kreves ingen klar forskjell og grad av myndighet mellom den som yter hjelp/støtte og den som tar imot.
3. Bevegelsen starter ofte på grasrotnivå.
4. I tillegg til å følge en ideell målsetting, er livet i en selvhjelpsorganisasjon fleksibelt basert på brukernes behov.
5. Organisasjonen rommer brukere som selv tar initiativ til kontakt ut fra et eget definert behov.

Den direkte personlige hjelp/støtte er basert på prinsippet selvhjelp. Det innebærer:

1. Den som ønsker hjelpen/støtten er selv den aktive ut fra personlig vurdering i å oppsøke hjelpen. Hun (han) blir ikke tvangssendt eller umyndiggjort av andre.
2. Den som får hjelpen/støtten får den på sine egne vilkår. Det er ikke andre som setter ramme rundt, eller definerer hva hennes (hans) sak/problem dreier seg om.
3. Den som gir hjelpen/støtten, gir den ut fra solidaritet og egne erfaringer. Ikke som bedreviter eller representant for ekspertisen.
4. Hjelpen skal ha som mål at personen som får den blir selvhjulpen i forhold til det hun (han) opplever som hemmende, ikke at hun (han) blir institusjonalisert eller hjelpetrengende.
5. Forståelsen av problemet skal baseres på egne praktiske erfaringer om det det gjelder, ikke primært på tillært teori.
6. En selvhjelpsorganisasjon skal primært organisere hjelpen/støtten ved hjelp av grupper. Et fellesskap der den enkelte blir synlig ved å dele erfaringer med resten av gruppa. Et fellesskap som selv legger premissene for hva som er viktig og riktig.

Med dette som utgangspunkt vil en selvhjelpsorganisasjon være en form for "frigjøringsorganisasjon".

Men det er den enkelte persons frigjøring det er snakk om, slik hun til en hver tid opplever eller definerer det. Det er med andre ord snakk om en prosess som hele tiden er i endring for den enkelte. Opplevelsen av å være fri/ufri må nødvendigvis settes i forhold til noe. Opplevelsen av hva dette noe er, eller hva som er rammene rundt dette noe, er ikke konstant. Det endrer seg i takt med prosessen.

Kimen til det nye må være til stede i selve endringsprosessen. Vi kan si at friheten ikke er målet, men selve veien. Det er dette som menes med slagordet om at målet må ligge i midlene. Det som på ett stadium var en målsetting, er i dag midler til nye mål. I en slik utviklingsprosess går målene og midlene over i hverandre (Gulli 1979). Det er med andre ord ikke snakk om å bli innlagt for å oppnå helbred, bli frisk eller bestå eksamen. Det som på et stadium er et mål for den enkelte (for eksempel: gå ut av prostitusjon - konfrontere en unnvikende forelder - anmelde et overgrep), er på neste stadium et middel (for eksempel: støtte andre til det samme ved å dele med seg av egne erfaringer).

Det finnes med andre ord ikke noen innleggelsestid, utdanningstid, helbredelsestid etc. i en selvhjelpsorganisasjon. Den enkelte kan bruke en dag eller et helt liv i organisasjonen, alt etter egne prioriteringer eller mål. Blir du for eksempel med i en støttegruppe, kan du avslutte etter tre måneder. Støttegruppa kan også fortsette over flere år eller utvikle seg til livslangt vennskap.

Det ideelle, politiske eller endelige mål for en selvhjelpsorganisasjon er ofte ensbetydende med oppløsning av organisasjonen: Når det opprinnelige problem, eller årsaken til problemet, ikke lenger eksisterer, faller grunnlaget for organisasjonen bort.