Et incestutsatt barn blir utsatt for overgrep 24 timer i døgnet hver dag. Ikke fordi overgrepene faktisk skjer kontinuerlig, kanskje blir det med denne ene gangen. Men fordi når overgrepene HAR skjedd ÈN gang, så vet barnet ALDRI om eller når det skal skje igjen.
Av Marianne Lind
Vi som har vært utsatt for incest eller seksuelle overgrep av en tillitsperson, kaller dette ”den ordløse forbrytelse”. Det var aldri noen som satte ord på det ubegripelige som skjedde. Det var ingen å gå til med de ordene du ikke en gang hadde. Så lenge ordene ikke finnes, kan ikke erfaringene få utløp. De blir sittende fast dypt inne – som en evig varselstrekant 24 timer i døgnet.
Som resultat begynner avmakt og maktesløshet å dominere. Når kilden til trygghet og beskyttelse også er kilden til misbruk og utrygghet, dannes et klima preget av angst. Kjærlighet og hat veves inn i hverandre og FORVIRRING kommer inn i barnets liv.
- Hvorfor skjer dette med meg?
- Hvorfor gjør denne voksne dette mot meg?
- Hva har jeg gjort som må tåle dette?
- Hva er det som er galt med meg? HVORFOR??
Forvirring skaper uttrygghet. Både barn og voksne søker svar for å komme ut av den uttrygghet som forvirring skaper. For barn er det en del av det å lære, en del av det å forstå og få erfaring – det å vokse opp. Barnehage, skole og voksne hjelper barn til å finne ordene – svarene – finne mening.
Men, når svarene som du gis, de ordene du får, ikke stemmer med den virkeligheten du opplever? Når det ikke finnes noen som setter ord på, som lytter eller forklarer? Da må barnet søke svar på forvirringen hos seg selv; hvorfor skjer dette?
Og i sin ensomme søken finner barnet svaret, i seg selv. Det må være noe med meg, noe i meg, noe jeg har gjort som gjør at jeg utsettes for dette. Det må være fordi jeg er slem. Det må være fordi jeg er stygg. Det må være fordi jeg er dum. Det er MIN SKYLD!
Det er ikke et behagelig svar. Men det er allikevel så forferdelig mye bedre fordi det er et svar. Det er også et svar som gir mulighet til å gjøre noe med situasjonen: ”Bare jeg blir snillere, bedre, flinkere eller penere kommer overgrepene til å opphøre. Bare jeg forsøker hardt nok!”
Og det beste av alt er at forvirringen forsvinner… Det er fordi jeg er dum og slem, det er min skyld. Det blir ikke vanskelig å få bekreftet dette svaret. Det er fordi jeg er dårlig på skolen, det er min skyld.
Det er fordi jeg ikke har noen venner, fordi jeg bare blir mobbet. Det er min skyld. Det er fordi jeg har vondt i magen og ikke orker å spise opp maten min. Det er min skyld. Det er fordi jeg tisser i sengen eller skriker i søvne. Det er min skyld.
Og senere i pubertet og ungdomstid: Det er fordi jeg stjeler penger hjemme, det er min skyld. Det er fordi jeg drikker alkohol, bruker narkotika, ikke gjør lekser, skulker skolen, ikke kommer hjem når jeg skal. Det er min skyld. Det er fordi jeg er seksuelt sammen med andre, fordi jeg gir blaffen i prevensjon, fordi jeg vet at dette egentlig er galt, men ikke klarer å si nei eller la være. Det er min skyld.
Barnet gjør dette til en sannhet og fortsetter å bevise dette som en sannhet år etter år etter år. Og få er de protesterende voksne stemmer barnet eller ungdommen møter på denne destruksjonens vei mot sin voksne plass i samfunnet. Snarere tvert i mot.
Men inn i voksenrollen kommer vi enten vi vil eller ikke, som en slags mutasjoner: redde sårete barn i voksne kropper, med solide masker som beskytter oss mot nærhet som sårer. Eller med proffe roller som beskytter mot kjærlighet som svikter. Og alltid med en evig betent byll som heter MISTRO. For vi har lært at ingenting er slik som det gir seg ut for å være.
Derfor; være på vakt, teste, teste, teste alt og alle som kommer i min nærhet, alt som kan true min hardt tilegnede kontroll over livet.
TRYGGHET eksisterer ikke, inntil det motsatte er bevist.
Informasjon 