Institusjon kontra selvhjelpsorganisasjon

Å institusjonalisere betyr å sette noe i system etter faste former og regler. Enten det dreier seg om skole, fengsel eller psykiatrisk institusjon, har de det til felles at de er opprettet med klare formål, etter klare og fastsatte regler. De følger en overordnet plan. Fire kjennetegn karakteriserer de fleste institusjoner :

1. Handlingen foregår innenfor et begrenset geografisk område.
2. Klar forskjell og grad av myndighet mellom personell og ikkepersonell.
3. Institusjonens liv følger en overordnet plan.
4. Institusjonen rommer mange mennesker med noen fellestrekk som er avgjørende for plassering. (Christie 1989, s.102-106).

En selvhjelpsorganisasjon kan godt være identisk med en institusjon, eller langsomt utvikle seg til å bli en. Bakgrunnen for opprettelse av en selvhjelpsorganisasjon vil ofte skille seg fra en institusjonsopprettelse. Bakgrunnen har ofte en ideell karakter, ikke i utgangspunktet en overordnet plan. Det er snarere et menneske eller en gruppe mennesker som ønsker at noe blir gjort i forhold til en konkret problemstilling. En selvhjelpsorganisasjon eller -gruppe kan derfor ofte sees på som en kritikk til det bestående apparat, fordi denne gruppen ikke opplever at det bestående apparat kan gi dem det de trenger. På samme måte kan den også kalles et supplement (Dalgard & Sørensen, red 1988).
Initiativtakerne er ofte selv direkte berørt av det konkrete problemet. Utgangspunktet er gjerne en bevegelse på grasrotnivå som organiserer seg for å oppnå gitte mål. Ofte er disse målene todelte: på den ene siden direkte hjelp/støtte til den konkrete person, og på den andre siden et organisert arbeid med mål som å endre regler, normer, holdninger, strukturer eller systemer etc i samfunnet.