Å være utsatt for incest eller seksuelle overgrep begått av en tillitsperson i oppveksten gjør den enkelte sårbar i forhold til det å ta selve livet i besittelse. Sårbarheten skyldes flere forhold, som for eksempel ufrivillig fravær av hele eller deler av familien, negative rollemodeller for far, mann, partner, kvinne, mor.
Å være utsatt for incest eller seksuelle overgrep begått av en tillitsperson i oppveksten gjør den enkelte sårbar i forhold til det å ta selve livet i besittelse. Sårbarheten skyldes flere forhold, som for eksempel ufrivillig fravær av hele eller deler av familien, negative rollemodeller for far, mann, partner, kvinne, mor. Sårbarheten skyldes også faktorer som dårlig selvtillit, seksualangst, negativt selvbilde grunnet de seksuelle overgrepene for å nevne noe, og deretter en uendelig liste av konsekvenser. Mange har bukket under eller karret seg til et tungt og utilfredsstillende liv. Mange har benyttet det offentlige hjelpeapparatets tilbud på forskjellige vis, fått symptombehandling og hjelp et stykke på veien. En velfortjent fred før historien tar dem igjen på nytt. Hjelp til selvhjelp handler om å gå lenger enn symtombehandlingen. Om å se helheten og støtte hverandre i å orke å oppdage den selv. Først da er det mulig å frigjøre seg fra gamle åk og velge alternativt. Da må også støtten stå der, klar og tilpasset den enkelte på hele veien, hele den tiden det tar. Det handler om å ta i bruk rullestol eller krykker i stedet for å bli båret, om å sette på seg briller i stedet for å bli lest for. Det handler om å forstå sammenhengen mellom seksuelle overgrep og de senvirkninger, dvs. overlevelsesstrategier den enkelte strever med. Det handler om å eie sitt liv og sitt livsrom.
På en reise i Peru var jeg innom et barnehjem for foreldreløse og traumatiserte barn. Pateren som ledet barnehjemmet var opptatt av å gi disse skadeskutte barna et verdig liv resten av livet: ”Barna blir her til de er selvforsørgende. Da hjelper vi dem å etablere seg på egenhånd. Det er bedre å lære en sulten mann å fiske enn å stille sulten hans ved å gi ham en fisk.” Det er hjelp til selvhjelp!
For seksten år siden satt to kvinner sammen og delte sin smerte. Runddansen i hjelpeapparatet hadde vært lang og ikke særlig vellykket. Nå satt de og delte historien sin med hverandre. Ikke bare den om hjelpeapparatet, men også den historien hjelpeapparatet ikke ville høre. Den om incest. Til sin forbauselse oppdaget kvinnene at det hjalp, at det ikke bare lindret smerten, men ga en ny forståelse av deres liv.
”Om å si sitt helvete til noen
ord - små skritt ut
frigjøring
gjennom små uanselige ord”
Wera Sæther
Institusjon kontra selvhjelpsorganisasjon:
Kjennetegn ved en institusjon:
Å institusjonalisere betyr å sette noe i system etter faste former og regler. Enten det dreier seg om skole, fengsel eller psykiatrisk institusjon, har de det til felles at de er opprettet med klare formål, etter klare og fastsatte regler. De følger en overordnet plan.
Fire kjennetegn karakteriserer de fleste institusjoner :
1. Handlingen foregår innenfor et begrenset geografisk område.
2. Klar forskjell og grad av myndighet mellom personell og ikkepersonell.
3. Institusjonens liv følger en overordnet plan.
4. Institusjonen rommer mange mennesker med noen fellestrekk som er avgjørende for plassering. (Christie 1989, s.102-106).
En selvhjelpsorganisasjon kan godt være identisk med en institusjon, eller langsomt utvikle seg til å bli en. Bakgrunnen for opprettelse av en selvhjelpsorganisasjon vil ofte skille seg fra en institusjonsopprettelse. Bakgrunnen har ofte en ideell karakter, ikke i utgangspunktet en overordnet plan. Det er snarere et menneske eller en gruppe mennesker som ønsker at noe blir gjort i forhold til en konkret problemstilling. En selvhjelpsorganisasjon eller -gruppe kan derfor ofte sees på som en kritikk til det bestående apparat, fordi denne gruppen ikke opplever at det bestående apparat kan gi dem det de trenger. På samme måte kan den også kalles et supplement (Dalgard & Sørensen, red 1988).
Initiativtakerne er ofte selv direkte berørt av det konkrete problemet. Utgangspunktet er gjerne en bevegelse på grasrotnivå som organiserer seg for å oppnå gitte mål. Ofte er disse målene todelte: på den ene siden direkte hjelp/støtte til den konkrete person, og på den andre siden et organisert arbeid med mål som å endre regler, normer, holdninger, strukturer eller systemer etc i samfunnet.
Fem kjennetegn som karakteriserer de fleste selvhjelpsorganisasjoner:
1. Handlingen er knyttet til en felles problemstilling, ikke nødvendigvis til et begrenset område.
2. Det kreves ingen klar forskjell og grad av myndighet mellom den som yter hjelp/støtte og den som tar imot.
3. Bevegelsen starter ofte på grasrotnivå.
4. I tillegg til å følge en ideell målsetting, er livet i en selvhjelpsorganisasjon fleksibelt basert på brukernes behov.
5. Organisasjonen rommer brukere som selv tar initiativ til kontakt ut fra et eget definert behov.
Den direkte personlige hjelp/støtte er basert på prinsippet selvhjelp. Det innebærer:
1. Den som ønsker hjelpen/støtten er selv den aktive ut fra personlig vurdering i å oppsøke hjelpen. Hun (han) blir ikke tvangssendt eller umyndiggjort av andre.
2. Den som får hjelpen/støtten får den på sine egne vilkår. Det er ikke andre som setter ramme rundt, eller definerer hva hennes (hans) sak/problem dreier seg om.
3. Den som gir hjelpen/støtten, gir den ut fra solidaritet og egne erfaringer. Ikke som bedreviter eller representant for ekspertisen.
4. Hjelpen skal ha som mål at personen som får den blir selvhjulpen i forhold til det hun (han) opplever som hemmende, ikke at hun (han) blir institusjonalisert eller hjelpetrengende.
5. Forståelsen av problemet skal baseres på egne praktiske erfaringer om det det gjelder, ikke primært på tillært teori.
6. En selvhjelpsorganisasjon skal primært organisere hjelpen/støtten ved hjelp av grupper. Et fellesskap der den enkelte blir synlig ved å dele erfaringer med resten av gruppa. Et fellesskap som selv legger premissene for hva som er viktig og riktig.
Med dette som utgangspunkt vil en selvhjelpsorganisasjon være en form for "frigjøringsorganisasjon". Men det er den enkelte persons frigjøring det er snakk om, slik hun til en hver tid opplever eller definerer det. Det er med andre ord snakk om en prosess som hele tiden er i endring for den enkelte. Opplevelsen av å være fri/ufri må nødvendigvis settes i forhold til noe. Opplevelsen av hva dette noe er, eller hva som er rammene rundt dette noe, er ikke konstant. Det endrer seg i takt med prosessen.
Kimen til det nye må være til stede i selve endringsprosessen. Vi kan si at friheten ikke er målet, men selve veien. Det er dette som menes med slagordet om at målet må ligge i midlene. Det som på ett stadium var en målsetting, er i dag midler til nye mål. I en slik utviklingsprosess går målene og midlene over i hverandre (Gulli 1979). Det er med andre ord ikke snakk om å bli innlagt for å oppnå helbred, bli frisk eller bestå eksamen. Det som på et stadium er et mål for den enkelte (for eksempel: gå ut av prostitusjon - konfrontere en unnvikende forelder - anmelde et overgrep), er på neste stadium et middel (for eksempel: støtte andre til det samme ved å dele med seg av egne erfaringer).
Det finnes med andre ord ikke noen innleggelsestid, utdanningstid, helbredelsestid etc. i en selvhjelpsorganisasjon. Den enkelte kan bruke en dag eller et helt liv i organisasjonen, alt etter egne prioriteringer eller mål. Blir du for eksempel med i en støttegruppe, kan du avslutte etter tre måneder. Støttegruppa kan også fortsette over flere år eller utvikle seg til livslangt vennskap.
Det ideelle, politiske eller endelige mål for en selvhjelpsorganisasjon er ofte ensbetydende med oppløsning av organisasjonen: Når det opprinnelige problem, eller årsaken til problemet, ikke lenger eksisterer, faller grunnlaget for organisasjonen bort.
Ideologi:
Forutsetningene for en levedyktig selvhjelpsorganisasjon er at verdigrunnlaget organisasjonen er bygget opp på har røtter i en solid ideologi. Ideologien er grunnmuren til den enkelte organisasjon og rammene for det som skapes.
Stiftelsen Støttesenter mot Incest-Oslo sin ideologi:
Incest må ses på som et samfunnsproblem der voksnes makt gjennom historien er brukt seksuelt overfor barns og unges avmakt. Delvis har dette maktmisbruket latt seg gjøre gjennom en kollektiv hemmeligholdelse. Delvis gjennom at familien er blitt pålagt eneansvaret for å tilfredsstille enkeltindividets følelsesmessige behov enten det handler om å gi alt for lite eller ta alt for mye. Til sammen har dette gjort seksuelle overgrep mot barn i familien til en ordløs, ikke-eksisterende tilstand der offeret for overgrepet blir tvunget til å bære ansvaret. Der ingen griper inn eller tar et ansvar, sitter offeret alene igjen med alt sammen.
Det er et samfunns ansvar å bøte på de skadene incest medfører for den enkelte som utsettes for overgrep. På samme måte som det er et samfunns ansvar å bli seg bevisst på hvilken måte denne hjelpen best kan ytes, og hvordan incest effektivt kan forebygges. SMI-Oslo er en del av dette arbeidet. Samfunnet skal derfor betale det dette arbeidet koster.
Enhver er ekspert på sitt eget liv, i betydningen den vet best hvor skoen trykker som har den på. Den som selv har kjent problemene på kroppen, og aktivt har bearbeidet dem, er også den som lettest kan hjelpe og støtte andre i å bearbeide problemene på egne premisser. Ut fra denne tankegangen stiller SMI-Oslo som en absolutt forutsetning at kvinner som jobber i organisasjonen må ha samme bakgrunn som de kvinnene de skal hjelpe og støtte. Å vokse opp i en virkelighet der seksuelle overgrep begått av barnets næreste er en konstant trussel, er en ekstrem livsbetingelse som krever motstrategier for å overleve. SMI-Oslo ser på symptomer og senvirkninger som overlevelsesstrategier som var livreddende i en ekstrem livssituasjon. Vi ønsker ikke at disse strategiene skal bli plassert på kvinnen som sykdom, forstyrrelser eller psykiatriske diagnoser. Når livsbetingelsene er endret for kvinnen i voksen alder, må innlærte overlevelsesstrategier byttes ut med mer egnede reaksjonsmønstre og bevisste valg for å leve et godt liv. Mye av bakgrunnen for opplevelse av skam, skyld og isolasjon handler om hemmeligholdelsen av incest. Hjelp og støtte bestående av enesamtaler ”ingen andre må høre”, underbygger ideen om at incest må holdes hemmelig. Derfor er SMI-Oslo's tilbud til målgruppen bygget rundt tanken om et fellesskap. Den enkelte incestutsatte kvinne løser sine individuelle problemer ved å dele erfaringer, styrke og håp i fellesskap med andre. På denne måten hjelper den enkelte seg selv og andre til å skape et bedre liv. Gjennom organiseringen av dette fellesskapet ser vi på det som viktig å sørge for at denne prosessen skjer på den enkelte kvinnes premisser (SMI - Oslo 1991).
Hvordan holde fokuset på brukernes behov:
Skal vi være en ressurs-organisasjon for vår primære målgruppe, må vi kunne møte dem der deres uttrykte behov ligger. Brukergruppen skal hele tiden være den sentrale. En måte å sikre dette på er å la brukerne med jevne mellomrom evaluere støttesenterets driftsprioriteringer ved hjelp av spørreundersøkelser. Av disse kommer det frem positiv og negativ kritikk som driften i neste omgang må rette seg etter. En annen måte kan være å organisere driften på en slik måte at en nær dialog alltid er tilstede mellom alle parter. Ideologien "hjelp til selvhjelp" innebærer et aktivt samarbeid med brukerne. Aktivitet skal ikke være et krav til brukere, men en reell mulighet. Noen brukere er så dårlige at de må ha følge til senteret, for deretter å bli hentet når arrangementet er slutt. Noen er så nedkjørte at de skriver kontrakt for å unngå ytterligere selvskading eller selvmord. Noen er innlagt på psykiatrisk døgninstitusjon for å få en pause i ansvaret for eget liv en stund. Noen er mest opptatt av å daglig takle sin egen angst. Andre har i depressive perioder nok med å karre seg til senteret for å slippe å være alene i sin "tomhet". Men mange får etterhvert mye av både energi og engasjement som de ønsker å dele med andre.
Selvhjelpsmodellen er derfor tenkt som en slags tre-trinns-modell:
1. Ta imot støtte/hjelp med den ene hånden.
2. Få tid, rom, trygghet og støtte til å bearbeide og lære nytt.
3. Gi andre av sin erfaring med den andre hånden.
Vi ønsket et tilbud som kunne nå ut til et flertall av vår målgruppe, uansett hvor dårlige de måtte være. Uansett om de var innlagte på psykiatriske institusjoner eller av andre grunner periodevis var forhindret i aktiv deltagelse. Tilbudet skulle bygges opp på en slik måte at den svakeste fikk muligheten til å være en ekspert på vegne av seg selv der vedkommende var, ikke hvis hun var her. Med dette mener jeg at den enkelte skulle føle seg inkludert og tilhørende senteret enten hun hadde mulighet til å møte opp eller ikke. Med en medlemsorganisasjon, og dermed de prosedyrer for innmeldelse og forpliktelse til organisasjonens program dette innebærer, sto vi i fare for å ikke nå dem i vår målgruppe som opplevde seg som mest ressurssvake. Det er likevel viktig å presisere at en selvhjelpsorganisasjon godt kan være en medlemsorganisasjon, slik for eksempel Stödcentrum mot Incest i Sverige har valgt å organisere seg. Da vi startet opp i Oslo var vi imidlertid overbeviste om at bakgrunnen for de fleste kvinner som oppsøkte senteret ikke var et behov for å yte noe i første omgang. De var derimot i sterkt behov av å få noe uten gjenytelse: Bli gitt muligheten til å føle at de var verd denne oppmerksomheten kun på vegne av seg selv. Dette gjaldt de fleste blant målgruppen. Tatt i betraktning den incestutsattes opplevelse av å måtte stille kroppen til disposisjon for å oppnå f.eks. omsorg eller være verd noe for noen andre, var det viktig for oss å skape et tilbud som understreket at verdien lå i det kvinnen var, ikke det hun gjorde. Stiftelsen SMI-Oslo skulle være et "fristed" den enkelte kvinne kunne bruke i forhold til hvor hun var. Ønsket hun å sitte passivt uten noen form for deltagelse i en-tre-seks måneder, skulle hun være velkommen til det uten former for forventninger eller press. Mente hun det beste var å holde seg vekk fra senteret et halvt år, var det også helt ok. Ønsket hun i denne tiden å få støtte gjennom telefonkontakt, var hun på denne måten en "fullverdig" bruker. Senteret er til for henne, ikke avhengig av hennes innsats.
Noe er ikke bedre enn noe annet når det dreier seg om flere personer som sammenlignes med hverandre. Alles erfaringer, tanker og følelser er like viktige. Hva som er viktig eller riktig er ikke kvantiteten eller kvaliteten av den enkeltes arbeid, men gjensidig respekt for den enkeltes prosess. Stiftelsen SMI-Oslo mener målsettingen om et ”fristed” best lar seg gjennomføre for et flertall av vår primære målgruppe, ved at organisasjonen er et alternativt supplement til det eksisterende hjelpeapparat, organisert og drevet av en fast stab av kvinner med incestbakgrunn og ikke en medlemsorganisasjon.
Målet for en incestutsatt kvinne er ikke å glemme, ikke nødvendigvis å huske detaljer heller. Målet, slik jeg ser det, er å akseptere med sine følelser hvordan virkeligheten faktisk var og er. Dette innebærer smerte ikke bare i selve helingsprosessen. Helings prosessen må sees på som et sår som gis muligheten til å leges, men det forsvinner ikke. Den enkelte vil alltid risikere å møte nye utfordringer som fører til at såret går opp igjen. En del av helingsprosessen handler også om å akseptere dette faktum. Først når den enkelte har klart å akseptere dette, er det hun som har herredømme over sin smerte. Inntil dette skjer har smerten i større eller mindre grad herredømme over henne. Uansett hvor kvinnen er i denne utviklingen, skal SMI-Oslo være et sted der hun kan hente støtte i sin prosess.
Forskjellige definisjoner av hjelp til selvhjelp:
* Self-help or mutual-aid groups can be defined as voluntary associations among individuals who share a common need or problem and who seek to use the group as a means of dealing with that need or problem.
(Eugene C.D.)
* Selvhjelp: ”Den støtte og hjelp kvinner i samme situasjon kan gi hverandre når de kommer sammen - og tar hovedansvaret for egne liv.” (Toril Goksøyr).
* I benevnelsen selvhjelp ligger at deltakerne (som kan være enkeltpersoner eller familier) selv aktivt tar hovedansvaret for eget liv, og at gruppene samarbeider uten helsearbeidere som ledere. (Aarhus Smeby 1988).
* Selvhjelp er å ta tak i egne muligheter, finne fram til egne ressurser, ta ansvar for livet sitt og selv styre det i den retning en ønsker. (Angstringen)
* En selvhjelpsgruppe er en organisert måte å komme sammen på for å forsøke å mestre en vanskelig livssituasjon.
* En selvhjelpsgruppe er et nettverk dannet av likestilte for å yte hverandre gjensidig hjelp til å møte felles behov og for å oppnå sosial og/eller personlig forandring.
* Det ligger et stort potensiale i selvhjelp både når det gjelder personlig og sosial forandring. Selvhjelpsgrupper er en viktig kilde til sosial og følelsesmessig støtte. De hjelper medlemmer til økt opplevelse av identitet og å overkomme ensomhet og isolasjon gjennom et sosialt fellesskap.” (Ann Richardson).
* Hjelp til selvhjelp er å få støtte til å finne sin egen selvstøtte.
FELLES ERFARING
FELLES STØTTE
FELLES MÅL
LIKEVERDIG POSISJON
En rabbiner samtalte med Herren om himmelen og helvetet. ”Jeg skal vise deg helvete”, sa Herren og førte rabbineren inn i et rom med et stort rundt bord. Menneskene som satt rundt bordet var utsultede og desperate. Midt på bordet stod en enorm kjøttgryte som luktet så godt at rabbineren fikk vann i munnen. Hver enkelt som satt rundt bordet holdt en meget lang skje i hånden. Selv om skjeene akkurat rakk frem til gryten, var de lengre enn de potensielle middagsgjestenes armer, dermed kunne de ikke føre skjeen tilbake til munnen, og ingen fikk spist. Rabbineren så at de led grusomt.
”Nå skal jeg vise deg Himmelen,” sa Herren. Dermed gikk de inn i et annet rom som var nøyaktig likt det forrige. Det samme runde bordet og den samme kjøttgryten. Menneskene var som før utstyrt med de samme lange skjeene - men her var alle runde og velfødde, og de lo og pratet sammen. Rabbineren forsto ikke. ”Det er enkelt, men det krever en bestemt ferdighet,” sa Herren. ”Du forstår det, at i dette rommet har de lært å mate hverandre.”
Informasjon 