De fleste mennesker har behov for opplevelsen av at noen deler av livet er kontrollerbart og forutsigbart. Dette setter de faste rammene i livet, som for eksempel fast døgnrytme, måltider, jobb eller studier, forhold til venner eller til familie.

Erfaringene fra brukere ved SMI – Oslo viser at i perioder når livet oppleves vanskelig og kaotisk blir mange av disse rammene borte. De klarer ikke å holde fast på jobb eller studier, har problemer med å sove om natten og klarer ikke å spise regelmessig. Forholdet til familie og venner kan bli for krevende og vanskelig å håndtere. I slike situasjoner er kanskje selvskadingen det ene området hvor kvinnene opplever at de har full kontroll.

Les mer …

t fra dette er det ikke vanskelig å skjønne at Eva begynner å bli desperat etter å finne effektive måter for å kunne beholde kontrollen på.
Så begynner Eva å kutte seg selv fordi hun finner ut at det fungerer ganske bra.

Les mer …

Jeg har allerede vært inne på at selvskadingen ikke er et uttrykk for at selvskaderen er suicidal. Kanskje heller tvert imot. Den uttrykker et ønske om å overleve. Et ønske om å klare livet litt til. Dette kan nok høres absurd ut for en utenforstående; Hvorfor skade seg selv dersom man ønsker å leve?

Nøkkelen til forståelsen av dette ligger kanskje i å forstå det presset det er å leve med stor indre smerte eller spenning over lang tid. Det å ha det vondt over lang tid tærer på kreftene og motet til å jobbe med seg selv. I en slik situasjon kan selvskadingen være en nødutgang (Førsvoll 2003). Selvskadingen skaper et pusterom, en pause, et fristed fra den indre smerten. Slik at man etterpå kan orke å fortsette bearbeidingen og livet litt til.

Les mer …

Selvskadingen kan være en måte å håndtere den indre smerten på. Den gjør det mulig å tåle det uutholdelige indre presset ved at den for en kortere periode avleder oppmerksomheten.

En bruker sier i et intervju med Talsethagen (2005): ”Jeg har aldri snakket noe særlig om incest mens jeg var innlagt. Hver gang jeg kom inn på det gikk jeg på rommet mitt og kutta meg etterpå. Jeg gjorde det fordi jeg følte meg skitten. Kuttingen hjalp, det var som en rus eller selvterapi.”

Les mer …

Jeg vil komme med en påstand. Selvskadingen handler i større grad om styrke enn om svakhet. Jeg syns sitatene jeg har brukt i denne artikkelen underbygger den påstanden.
Folk flest oppfatter lett selvskading som et tegn på at selvskaderen har et problem.
Selvskading er selvfølgelig et problem. For mange selvskadere er den mer enn et problem. Den er også en ressurs som kan brukes til å overleve livet. Det kan være perioder en selvskader er helt avhengig av selvskadingen for å klare å forholde seg til resten av livet sitt.
Utfordringen for hjelpeapparatet blir å forstå når selvskadingen er livsviktig for selvskaderen og når det er tid for å begynne å jobbe med å få slutt på selvskadingen.

Les mer …

Selvskading er et symptom. Selvskadingen stjeler fokuset fra grunnproblemet kvinnene sliter med. Den får hjelperne til å flytte fokuset fra grunnproblemet og til selvskadingen. Mange i hjelpeapparatet prøver å behandle symptomet selvskading uten å behandle de vonde erfaringene som har utløst symptomet.
Brukerne ved støttesenteret forteller om både gode og dårlig erfaringer med hvordan de blir møtt når de har selvskadet. Kvinnenes dominante opplevelse ser ut til å være at de har dårlige erfaringer med å motta hjelp etter selvskading. Men de forteller også om de gangene de er blitt møtt av hjelpeapparatet på en god måte. Det de betegner som vonde erfaringer kan for eksempel være knyttet til at de har bedt om hjelp i forkant, men har fått beskjed om å komme tilbake når de har selvskadet.

Les mer …