Selvskading er et symptom. Selvskadingen stjeler fokuset fra grunnproblemet kvinnene sliter med. Den får hjelperne til å flytte fokuset fra grunnproblemet og til selvskadingen. Mange i hjelpeapparatet prøver å behandle symptomet selvskading uten å behandle de vonde erfaringene som har utløst symptomet.
Brukerne ved støttesenteret forteller om både gode og dårlig erfaringer med hvordan de blir møtt når de har selvskadet. Kvinnenes dominante opplevelse ser ut til å være at de har dårlige erfaringer med å motta hjelp etter selvskading. Men de forteller også om de gangene de er blitt møtt av hjelpeapparatet på en god måte. Det de betegner som vonde erfaringer kan for eksempel være knyttet til at de har bedt om hjelp i forkant, men har fått beskjed om å komme tilbake når de har selvskadet.
Noen har opplevd å bli sydd uten bedøvelse når de har selvskadet, som en form for korreks. Andre blir møtt med moralisering eller innspill som at dette burde de ikke ha gjort, selvskadingen hjelper ikke mot noe, lange utspørringer om hvorfor de har selvskadet, osv.
Det hjelper ikke å fortelle de som skader seg at de ikke må gjøre det. De vet at selvskadingen ikke er en konstruktiv og god måte å løse problemene på. De vet at den ikke fjerner problemet og at virkeligheten ikke forandrer seg eller blir bedre av at de selvskader. Det er ikke det selvskadingen handler om, og derfor hjelper det heller ikke å fortelle dem at de ikke må gjøre det. Det hjelper ikke å bli sint, kjefte eller komme med andre former for korreks overfor en som har selvskadet. Slike former for kommunikasjon når i beste fall ikke inn til selvskaderen. I verste fall kan det sette i gang nye selvbebreidelser og mer selvskading.
De gode erfaringene kvinnene forteller at de har er gjerne knyttet til at de ble sett og ivaretatt i en sårbar situasjon. Det kan for eksempel handle om at hjelperne sier noe om at de skjønner at selvskadingen representerer en indre smerte, at kvinnene blir møtt med empati, at de får hjelp til å sette ord på det de har inni seg.
Informasjon 