Selvskadingen kan være en måte å håndtere den indre smerten på. Den gjør det mulig å tåle det uutholdelige indre presset ved at den for en kortere periode avleder oppmerksomheten.
En bruker sier i et intervju med Talsethagen (2005): ”Jeg har aldri snakket noe særlig om incest mens jeg var innlagt. Hver gang jeg kom inn på det gikk jeg på rommet mitt og kutta meg etterpå. Jeg gjorde det fordi jeg følte meg skitten. Kuttingen hjalp, det var som en rus eller selvterapi.”
En annen bruker sier: ”Det å kutte meg har vært en måte å klare å leve med den indre smerten på. Da er det som om jeg flytter oppmerksomheten fra det vonde inni meg og til noe greit konkret fysisk. Jeg flytter det til noe ytre som jeg kan klare å forholde meg til; jeg har kuttet meg, det gjør vondt, det blør.”
I forhold til den indre smerten som kan være diffus, uhåndterbar, vanskelig å sortere og sette ord på, er den ytre smerten logisk, synlig, enkel å forstå og greiere å forholde seg til. Den fysiske smerten kan virke som en regulator for den indre smerten. Den kan fungere som en mestringsmekanisme.
Selvskading rettferdiggjør den indre smerten
Mange opplever den indre smerten som en mer eller mindre konstant tilstedeværende størrelse. Den er slitsom og vond å forholde seg til. Sammenhengen mellom denne smerten og erfaringer i livet er ikke alltid lett å se. I slike tilfeller kan selvskading fungere som en rettferdiggjøring av den indre smerten. En av brukerne forteller:
”Av og til har jeg det så dårlig, men det er liksom ingen grunn til det. Så går jeg ut og gjør destruktive ting, skader meg selv. Etterpå kjenner jeg at jeg har det dårlig. Men da er det jo fordi jeg har skadet meg selv. Da er det en logisk grunn til å ha det dårlig.”
(Bruker SMI Oslo)
Det er en egen indre logikk i denne måten å tenke på. Rettferdiggjøring av den indre smerten er en mekanisme som hjelper selvskaderen til å flytte fokuset fra den store uoversiktlige indre smerten til en forståelig og forklarbar smerte her og nå.
Informasjon 