Selvskading som nødutgang

Jeg har allerede vært inne på at selvskadingen ikke er et uttrykk for at selvskaderen er suicidal. Kanskje heller tvert imot. Den uttrykker et ønske om å overleve. Et ønske om å klare livet litt til. Dette kan nok høres absurd ut for en utenforstående; Hvorfor skade seg selv dersom man ønsker å leve?

Nøkkelen til forståelsen av dette ligger kanskje i å forstå det presset det er å leve med stor indre smerte eller spenning over lang tid. Det å ha det vondt over lang tid tærer på kreftene og motet til å jobbe med seg selv. I en slik situasjon kan selvskadingen være en nødutgang (Førsvoll 2003). Selvskadingen skaper et pusterom, en pause, et fristed fra den indre smerten. Slik at man etterpå kan orke å fortsette bearbeidingen og livet litt til. ”Hodet mitt vil ha pause, hodet mitt tenker at om jeg bare kan kutte meg bitte litt. Ikke mye. Bare litt. Så jeg kan få den pausen jeg trenger fra det vonde.”
                                                                                              (Bruker SMI Oslo)