"Er du ikke ferdig med den greia der enda”, fikk ”Marie” (38 år) høre når hun fortalte sin venninne at hun hadde begynt hos psykolog. ”Marie” ble utsatt for incest av faren sin, men hadde ikke gått i terapi før. Venninna hadde alltid vært klar over ”Maries” problemer, men kunne likevel ikke forstå at det ikke var ”over” nå da det var gått så mange år.
Det kommer mange kvinner med lignende opplevelser som ”Marie” til støttesenter mot incest i Oslo. Forfatterne av denne artikkelen representerer bare to av alle de ansatte på senteret (vi) som gjennom mange år har fått mye kunnskap om hvilke problemer en del incestutsatte jenter og kvinner har. Dette kaller vi senvirkninger.
Incestutsatte er ingen homogen gruppe. De er like forskjellig som folk flest. Noen klarer seg bra i livet, andre ikke. Vi møter stort sett ikke kvinner mens de er innlagt i psykiatrien, men etterpå eller i perioden mellom flere innleggelser. Vi møter heller ikke de som er rusmisbrukere, prostituerte eller de som sitter i fengsel i noen særlig grad. De som ikke opplever at incesten gir dem noen særlige problemer, møter vi selvsagt heller ikke.
De som kommer til oss (brukere) er på mange måter en slags ”mellomgruppe”. De sliter med senvirkninger av overgrepene i kortere eller lengre perioder. Selv om senvirkningene varierer både i omfang og styrke, ser vi at mange sliter med de samme temaene. I denne artikkelen ønsker vi å formidle det vi ser er felles for mange. Innholdet baserer seg på den totale mengden av erfaringsbasert kunnskap på senteret.
I tillegg til å utdype informasjon om senvirkninger, så er vårt ønske med artikkelen å formidle troen på at det går an å endre en vanskelig livssituasjon. Vi håper at både incestutsatte og fagfolk skal se det enorme endringspotensialet som ligger i mennesket. Vår erfaring viser at det er fullt mulig å leve med incest i bagasjen og likevel skape et godt liv.
Vi ser på senvirkninger av incest som ”sunne overlevelsesstrategier” i forhold til den usunne virkelighet man lever i eller levde i som barn. Med et slikt utgangspunkt er det lettere å se at til tross for opplevelsen av elendighet, har alle mennesker ressurser som styrke, mot, kreativitet og livsvilje.
I del 1 starter vi med ”den ordløse forbrytelsen”, noe som representerer en fellesnevner for incestutsatte. Deretter konkretiserer vi de ulike senvirkningene.
I del 2 tar vi spesielt for oss spiseforstyrrelser, problemer i forhold til graviditet/fødsel og seksualitet. Det gjør vi fordi vi har jobbet spesielt mye med disse områdene i mange år. Vi har hatt mange samtaler med brukere om disse temaene, samt temakvelder, forelesningsrekker og kurs. Noe av dette er skrifteliggjort i tidsskriftet Ikke Stikka. (Se oversikten på slutten av artikkelen)
Vi bruker metoden hjelp til selvhjelp i møte med incestutsatte jenter og kvinner. Dette blir ikke tatt opp som eget tema i denne artikkelen, da det er behandlet spesielt annet sted i jubileumsskriftet.
Informasjon 